Professor Elin Thygesen ved Senter for e-helse, Universitetet i Agder, har forsket på området i flere år. Hun er opptatt av målrettede grep for å inkludere flere digitalt.
"Denne artikkelen ble først publisert i håndboken "Hvordan inkludere alle i vårt digitale samfunn?" som var et samarbeidsprosjekt mellom Kakadu, Helsedirektoratet og Ryfylke IKS
Hvordan kan digitalt utenforskap forhindres?
Jeg tror det er viktig å erkjenne at digitalt utenskap er noe mer enn å være på nett eller ikke. Det finnes mange grader av utenforskap og man kan oppleve utenforskap på noen arenaer og ikke på andre.
Det er viktig også å se digitalt utenforskap i et større sosioøkonomisk perspektiv da vi ser at denne formen for utenforskap henger tatt sammen med andre former for utenforskap. Derfor er digitalt utenforskap et komplekst fenomen som krever innsats på mange plan.
Utvikling av brukervennlige digitale løsninger (universell utforming) og kompetansehevingstiltak er viktig og kanskje det som man oftest tenker på. Samtidig er det også viktig å ta med i betraktningen at ikke alle har mulighet til å ta i bruk digitale løsninger. Det er derfor nødvendig at samfunnet legger til rette for at disse skal ha tilgang til informasjon og tjenester som de har krav på. Det kan være ved å beholde tilgang analoge tjenester eller ved å legge til rette for mulighet til å få hjelp (for eksempel av pårørende, naboer og helsepersonell).
I dag er det for eksempel mange hjelpere som begir seg ut i gråsoner når de bistår med økonomiske transaksjoner. Det trengs endringer både i lovverk og i teknologiske løsninger som kan gjøre det lettere å bistå de som av ulike grunner ikke er digitale.
Hvordan kan seniorer motiveres til å utvikle sine digitale ferdigheter?
Jeg tror det er viktig at man må direkte se verdien av å bruke digitale løsninger for å bli motivert samtidig som at opplærings-
muligheter må være lett tilgjengelig og at kostnadene ikke er for høye.
Mange seniorer har denne motivasjonen og oppsøker aktivt hjelp av nærmeste familie eller deltar i ulike opplæringstilbud, men undersøkelser (jfr undersøkelsen Digital kompetanse i Norge fra 2021) viser også at det er en del om ikke vil utvikle sine digitale ferdigheter. Noen tenker kanskje at de har ektefelle, barn og barnebarn som hjelper dem og at de av den grunn ikke trenger opplæring, andre orker rett og slett ikke.
Hvordan en skal motivere denne gruppen, har jeg ikke noe enkelt svar på. En motivasjonsfaktor for noen er kanskje når de oppdager at de blir stående utenfor på stadig flere områder ettersom flere og flere funksjoner i samfunnet blir digitalisert, men for at de så skal aktivt gå inn for å gjøre noe med det, må nok flere ting være på plass, for eksempel enkel tilgang på opplæring og oppfølging. Jeg tror også det er viktig å arbeide med holdninger, det vil si å vise konkret betydningen av digital kompetanse for å ha tilgang på informasjon og lovpålagte tjenesters.
Hva må tas hensyn til når seniorer skal utvikle sin digitale kompetanse?
Det er spesielt viktig å ikke gå for fort fram, det vil si å ha god tid og jobbe stegvis. I tillegg er det viktig med mange repetisjoner. Seniorer trenger mer tid for at ferdighetene sitter. Det er også viktig at de hurtig får hjelp når det er noe de ikke får til. Jeg opplever også at mange har lite selvtillit og tro på egne ferdigheter. Derfor er det viktig å vise respekt og normalisere det å prøve og feile.
Hvordan kan sektorer på tvers bidra til kompetanseheving blant seniorer?
Litt vanskelig å svare kort på dette, men ett område for samarbeid på tvers kan være det å nå ut til personer som vanligvis ikke vil melde seg på ulike opplæringstilbud. For eksempel vil helse- og omsorgstjenestene ofte være i kontakt med seniorer som er hjelpetrengende og kan bistå med å finne fram til passende opplæringstilbud (som ofte drives av frivillige) for de som ønsker det. Ellers er det mange gode eksempler på samarbeid mellom offentlig sektor og frivillige organisasjoner og/eller frivilligsentraler. Her kan f.eks. offentlig sektor legge til rette med lokaler for kurs eller annen aktivitet.
Jeg tror også at en løsning som kan gi folk digital hjelp i hjemmet kunne ha bidratt til å nå ut til flere seniorer. Det gjelder både de som ikke ellers ville deltatt i opplæringstilbud, men det ville også ha hjulpet mange når de står fast. I dag er det mange som ikke vet hvem de skal kontakte når det oppstår problemer, eller hvis de kontakter leverandører eller private aktører kan det ofte være veldig dyrt. En form for digital hjemmehjelp/digitalt innsatsteam som et lavterskeltilbud kunne vært rigget som et samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor.
Hva må til for at digitale tjenester bidrar til å gjøre folks liv enklere og mer sosiale – ikke vanskeligere?
Også et vanskelig spørsmål, men jeg tenker at det er viktig å fortsette arbeidet med å gjøre de digitale løsningene mer brukervennlige (noe som forutsetter stor grad av brukermedvirkning). I tillegg er det viktig å fortsette å utvikle ulike opplæringstilbud, men kanskje å gi mer varierte tilbud ut fra ulike behov.
Som nevnt i punktene over, så tror jeg tror jeg det er nødvendig å formidle verdien av en del digitale løsninger for å motivere folk, men også å få på plass ordninger som gjør det lettere å være en hjelper slik at de som ikke selv kan bruke løsningene, kan få tilgang via andre. Ellers er det viktig å sikre at de som ‘våger seg utpå’ har lett tilgang til hjelp og støtte, for eksempel med et digitalt innsatsteam eller ved å etablere lett tilgjengelige digitale ‘hjelpedesker’ på sentrale steder i byer eller tettsteder.
